Runer er det vi kaller de gamle germanske og nordisk skrifttegnene. De er inspirert av det latinske alfabetet, men har også mange forskjeller.

 

Bland annet er runene spissere enn de avrundete romerske bokstavene. Dette på grunn av at de skulle risses inn i stein eller tre.

 

De eldste runefunnene er gjort i Danmark og stammer fra rundt år 200.

 

Runer ble benyttet i de germanske områdene fra tiden like etter Kristi fødsel og fram til 1800 tallet, de siste århundrene kun i særskilte tilfeller.

 

En av de eldste runeinnskriftene, og trolig den elsdste kjente i Norge, er funnet på en spydspiss fra Øvre Stabu på Toten og lyder «raunijaR» (=røyner, opplever, erfarer) fra omkring 200 e.Kr.

 

De eldste runeinnskriftene ble skrevet med den eldre fuþarken som inneholdt 24 tegn og gikk ut av bruk før vikingetiden.

 

I synkopetida (500–7/800) ble runerekken forenklet, både i form og omfang. Tegnene ble forenklet slik at hver tegn hadde maksimalt en loddrett strek, og antall tegn ble redusert til 16.

 

De yngre runene, mellomalderrunene, varierte fra sted til sted, men en kan snakke om et særskilt norsk runealfabet i mellomalderen.

 

Sammen med kristendommen kom det latinske alfabetet etter vikingetiden, men runer ble fremdeles benyttet i mange hundre år.

Kongelige og kirkeige skrivninger ble gjort med det latinske alfabetet, mens hverdagslige skriverier ble gjort med runer, f.eks. merkelapper på reisegods og korte meldinger. Samtidig ble runealfabetet utvidet med tegn som samsvarte med det latinske.

 

Etter rundt 1400 gikk runene ut av daglig bruk, men kunnskapen om de var fremdeles kjent, selv om de som benyttet dem, ofte ble sett på som trolldomskyndige.

 

Så sent som på 1800 tallet ble runer benyttet i noen isolerte samfunn, f.eks. Dalarne i Sverige.

 

Enslige runetegn har også blitt benyttet sammen med latinske tegn, f.eks. ble m-runen som ble kalt «maðr» (mann), ofte benyttet som forkorting for ordet "mann" midt inne i tekster som eller er skrevet med blekk på pergament. Den islandske bokstaven "þ" er et runetegn som har blitt tilpasset det latinske alfabetet.

 

Uttrykket "å stave" kommer fra at hver rune i det yngste runealfabetet hadde en stav.

Fritt fra Wikipedia - det frie oppslagsverket

 

Ordet "rune" betyr hemmelighet, noe som tyder på, at de på et tidspunkt har fått en slags magisk betydning.

Fakta er, at i middelalderen brukte man dem til magi, bl.a. til runestaver.

Dels har man funnet noen runestaver fra Middelalderen, dels kan man lese om dem i folkevisene.

 

Der er også et annet faktum som tyder på at runene ble brukt til magi mere enn som skriftspråk. Når runealfabetet ble begrenset til 16 tegn så ble det plutselig noe vanskeligere å skrive med, hvis det ikke skulle brukes til magiske formularer.

 

Den korrekte betegnelse for runealfabetet er "futharken".

Det er fordi de 6 første bokstaver er F-U-Th-A-R-K. Det er der ikke noe mystisk med, for ordet "alfabet" kommer fra gresk, hvor de 2 første bokstaver er Alfa og Beta.

 

I det greske alfabetet har hver bokstav et navn som betyr noe.

Det har hver bokstav i futharken også. Det samme gjelder for det jødiske alfabet.

Det er åpenbart kun i det latinske alfabetet, det som vi bruker idag, hvor bokstavene ikke har desiderte navn.

I de islandske sagaer finnes en avdeling som er kalt Havámál. I den fortelles hvordan Odin ofret seg selv til seg selv og derved oppdaget runene.

Senere forklares det, hvordan runene skal leses og brukes magisk.

Naturligvis ble runene brukt som amuletter, men også til rådgivning.

 

Der fantes profesjonelle runemestere av begge kjønn, som helt til i 1200-tallet, altså lenge etter kristendommens inntreden, var høyt ansette i datidens samfunn.

Først omkring år 1400 er det slutt med runene, men ved hjelp av gamle skrifter har man en noenlunde viten om dem.

Selve tydningen av runene er likevel noe uklar og må tas for det, det er, nemlig en rekonstruktion.


Runene kan du lage selv om du ønsker.

 

Du kan bruke flere materialer, f. eks. sten og tre.Av moderne materialer kan også brukes papmache, trolldeig, akrylplast, krystaller, glassperler eller keramikk.

Det er også mange som starter med å male runetegnene på et lite pappstykke.

Ved bruk av stein til runer kan du f. eks. lete opp fine strandsteiner som ligger godt i hånden. Normenn og kelterne trodde at hver stein hadde en ånd i seg som måtte æres om den skulle være til noen hjelp.


Dersom du lage runer av tre, er de tre mest brukte treslagene ask (verdenstreet), barlind (runen Eoh) og børk (runen Beorc).

Disse har direkte forbindelse til runene.

Men følgende trær kan også brukes til magiske redskaper, og nevnes her med den viktigste symbolikken:

 

Rogn Et beskyttende tre
Pil Et tre med sterk tilknytning til månen
Eik Symbolet på styrke
Hassel Til alle tider verdsatt av spåmenn
Eple Forbundet med kjærlighet
Slåpetorn Maskulint symbol for åndelig autoritet
Hagtorn Slåpetornens beskyttende søstertre
   

 

 

Før du sager av en grein, skal du spørre treet om lov ved å legge hendene dine på stammen og fremsi en kort bønn.

Dryss litt havsalt som offergave ved foten av treet for å ære det før du sager av en liten grein.

Sag greinen forsiktig i 24 skiver, 2-5 cm i diameter.

Svi runene forsiktig med svipenn.

Gni hver runeskive med en myk klut dyppet i naturell bivoks.